Skogalven`s Rike

langt inn i skogen den grønne…

You are currently browsing the På innsiden category.

Vil du, lille fugl. Jeg vil ikke spørre hvorfor.

Jeg ser fuglene flokke seg som små piler som viser vei til det hjerteland som er mindre sårt.
Jeg ser rovfuglen stupe ned å ta hans hjerteskjær med klørne godt plantet rundt hjerterota.

Kulden setter inn, den spiser seg inn i kroppen millimeter for millimeter, eller var det at kulden kom fra hjertet som stoppet og åt seg frem til det ytterste hudlag.

Er det den kalde månen som viser vei, eller den varme sol som fører deg til frem til neste gang du møter minnene fra det trygge hjerteland, en vei uten ømme arr og helende sår fra klør og risp fra brutte løfter.

Flyr du i flokk frem til målet, uansett om din kjære dør.
Vil du tilgi deg selv for de valg du gjorde i din egen desperasjon, valg som gjorde veien litt vanskeligere å se og føle på på vei ut av kulden.

Vil du tørre å stole på at solen er tryggere en månen til å vise veien mot din egentlige vei.

Vil du, lille fugl.
Jeg vil ikke spørre hvorfor.

Posted september 5th, 2016.

Add a comment

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland.

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland

Jeg planter et tre; det luner så godt,
det gir så sval en skygge.
Grenene brer sig med luftig løv,
og der er spurvene trygge.

Blomstre gjør det hver tidlig vår;
hver høst er det tungt av frukter.
Og når det stilner imot kveld,
kan jeg kjenne hvor godt det lukter.

Og når det hvisker i sakte bris,
kan jeg forstå hvad det mener.
Ungene mine skal klatre op
og gynge på myke grener.

En dag skal den eldste av de to,
mens hjertet brenner og banker,
med pannen presset mot brusten bark
betro det seg sine tanker.

Det hvelver sig over stuens tak
og dem som bor derinne.
Jeg ser dem som gjennem en vegg av glass:
to unge – en eldre kvinne.

Jeg står her og planter et lite tre,
jeg planter min glede ved livet;
Voks til du favner hele mitt hus,
og la så bygene drive!

Jeg legger hele mitt hjerte under din rot.
I dig vil min lengsel strømme,
i dig vil den knoppes år efter år,
i dig vil jeg stå og drømme.

Ta varlig imot den unge sorg,
og vern om den barnlige glede,
våk over hver en liten seng!
I dig vil jeg være tilstede.

Og når du tender ditt blomsterveld
og lar det drysse og falde,
fell da din sne i min elskedes hår,
og krans mine unge døtres vår,
men du må kysse dem, alle

——————————————————————————–
Diktet er en avskrift av en avskrift, så små feil og venninger kan være feil.
Men håper den kan gi mening alikavel.


Posted januar 30th, 2015.

1 comment

I år blir det vanskelig å ønske deg godt nytt år av heile mitt hjerte.

I år blir det vanskelig å ønske deg godt nytt år av heile mitt hjerte.

Det å ønske deg et heilt år med gode ting, blir for meg vanskelig.
Jeg kjenner at grunnmuren i meg selv skjelver og at jeg blir lettere kvalm og desorientert av et slikt
ønske, det passer rett og slett ikke inn i det jeg tror på, det jeg står for inn i et år som 2014.

Det blir for mye å gape over, det blir for mye å ønske, og å tro på.
En absurd glansbilde med forvrengt virkelighets tilpassing.

I året 2013, ser jeg i mitt nærmiljø:
Nygifte som splitter opp, med røttene revet opp exponert for både barfrost og musegnag.
Jeg ser kjærester forkaster hverandre , og sier så at man hadde full kontroll over situasjonen, hadde jo bare drukket 2 øl.

En går videre i et forrykende tempo, den andre står der med sorgens tornekratt opp til knærne: hva skjedde?
Jeg ser atter et år med familiemedlemmer som forsvinner forsiktig smygende ut fra horisonten og får kanskje nok med seg selv, eller sin sykdom.
Jeg ser atter at døden henter sine…men kan lite gjøre noe med det.

Sorgen, splittelsen, tapet og desperasjonen, er det man må leve videre med som bitter frukt som kan modnes til noe mere spiselig.

Jeg fant et dikt en gang i en av min vanskeligste tider å leve på 80/90 tallet:

Drep meg, sa hun, for døden eier oss likevel.
Heller enn være forlatt av livet, vil jeg forlate det selv.

Kjærligheten skal også dø og aldri komme igjen.
Elskede, la meg gå foran, la meg få dø før den!

 

Det var det vist Inger Hagerup som skrev, for meg et viktig dikt som lot meg tro på livet
igjen, finne det på nytt, ikke bli i dødens kraftige grep og mulig stagnasjon.

Livet forlot meg aldri, like så døden. Men jeg ER.
(til ergrelse for noen, og til glede for mange)

I vanskelige tider ser jeg at kan være viktig å ta små skritt om gangen.
Jeg skal bite det i meg,, og heller skrive i vanlige tider.

Store vide horisonter og selvrealisering med birken, affirmasjons bilder om å få den og den muskelgruppa i orden,
eller andre artige fasade byggende grep, er sjelden langtids virkende eller lindrende middel mot sår i sjelen, eller et sprekt selvbilde.
Like så frasen:
«Det er jo bare å…..»

I året 2013 ble året jeg ikke oppdaget, men startet å tro på:
Å være hær og nå, ikke i bakover i tid, den kan jeg aldri forandre
men kanskje en dag akseptere.
Fremtiden vet jeg heller ikke hva kan bringe.
Men akkurat nå, kjenner jeg pusten, hjerteslaget—her og nå.
Hva kan jeg gjøre mer?
Men slik med all tro, det er vanskelig.
Av og til faller jeg av den «rette vei» Jeg er menneske.

Men når det blåser storm rundt sjelens hushjørne, er det lite annet jeg kan gjøre.
Når jeg får skrellet bort alt annet.
Kun puste,
og finne nytt fokuseringspungt med mine øyne, utenfor stormen.
Sette røttene mine dypere til neste vindvær

Stormen kan jeg aldri styre, jeg vet aldri når den kommer, som et gufs fra det kaldeste kaldeste.
Jeg har 3 forankringspunkt som røtter i livet.
Pusten , Håpet og Kjærligheten.

Hvis en av dem svikter har jeg hvertfall 2 igjen.
Men alle gode ting er vist tre…
Forsvinner den ene, vil de 2 andre tiltrekke «påfyll» av det som mangler.
2013 viste meg mye død, men jeg velger å ta med meg det som er
«liv laga» inn i det nye året, det nye sekundet, det nye dagen

Håpet dreper døden, Kjærligheten dreper døden.
Pusten er selve livet.

.

Derfor å stede for å ta et sort skritt som å ønske DEG et godt nytt år,
velger jeg i år om på at du kan få finne nye håp i 2014.
Det er et håp fra heile mitt hjerte, til deg som leser dette.
Det er ingen snarveier, det er aldri å bare…..
Så løser alt seg.

Vi snakker sjelden om selve livet.
Vi snakker sjelden om selve døden.

I mens jeg går ut å planter frø.
I asken av døde drømmer og illusjoner.
La det så bli nytt liv!

Alvehilsner fra meg til deg!

 

 

Posted januar 1st, 2014.

Add a comment

MUSEMBER vs KONSENTRASJONSLEIR ?

Ser det begynner å gå en «musember»-farsott hvor en . blir oppfordret til å stikke/hekkle en rosa
trekant og ha på jakken som et symbol…

FØR DU gjør det bør du kanskje sette deg ned å se litt på hvilke
bruk det har vært av symbolet rosa trekant opp gjennom tidene –
som et lite hint kan jeg nevne nazistene og konsentrasjonsleirer…

Vil DU fortsatt bære en rosa trekant ?

Skal si jeg skvatt litt når jeg så rosetrekant som symbol på «musember»
Da den rose trekantens som symbol stammer fra hitler`s konsentrasjonsleier som symbol
lik den gule gjødestjerna,men med enda lavere rang i leirene..

Rosa trekant= homse.
Du kan lese om dette f.eks i ; FANGENE MED ROSA TREKANT av Karen-Christine (Kim) Friele.

I dag bruke vi gjerne rosa trekant for å minne oss om homokamp og for å vise soliaritet til dei som forsvant i leirene,,,,,,
et symbol for stolthet på hvem vi er, både med og uten livmorskreft, eller naturlig behåring av en heilt naturlig fitte.

Trekanten ble brunget frem som aktiv symbol på 80 tallet og lever godt som icon pr i dag
hvis man vil se litt lenger i dette tilfellet en sitt eget pubic-hår 🙂

Så det er litt rart å se at rosatrekant skal bli adoptert til dette nye fenomenet.
I henhold til over 60.000 estimerte som bar dette inn i sin død i en konsentrasjonsleir eller to…..

Posted november 17th, 2012.

Add a comment

Grave litt, gråte litt….

Enkelte ting å gjøre i  hagen er ikke like lystbetont.
Å grave en grav til sin bestevenn og stolthet.

Det gikk til slutt, gravde litt, gråt litt, gravde litt, gråt litt….og pause når man ikke lenger ser hvor man setter spaden i tårehavet.

Posted oktober 10th, 2012.

4 comments

Høstvise

Veien hjem var mørk og lang, og ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Kom hit og trøst meg litt, for nå er jeg ganske trøtt
og med ett så forferdelig alene.
Jeg merket aldri før at mørket var så stort.
Går og tenker på alt det man burde.
Det er så mange ting som jeg skulle sagt og gjort,
men det ble så veldig lite jeg gjorde.

Skynd deg nå, elskede.
Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten.
og snart er en blomstrende sommer slutt.

Jeg leter etter noe som vi kanskje glemte helt,
men som du kunne hjelpe meg å finne.
En sommer går forbi. Den er alltid like kort.
Den er drømmen om det vi kunne vinne.
Men du vil kanskje komme før skumringen blir blå
og før engene står tørre og tomme.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje du og jeg kan få
se det blomstre før dagen er omme.

Skynd deg nå, elskede.
Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten.
og snart er en blomstrende sommer slutt.

Nå blåser stormen ute og stenger sommerens dør.
Det er for sent til å danse og leke.
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men mer enn du noen gang får vite.
Nå ser vi fyr som blinker på høstens lange kyst.
Hører bølgene slå imot stranden.
Ett eneste er viktig, og det er hjertets lyst
og at vi får være sammen med hverandre.

Skynd deg nå, elskede.
Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten.
og snart er en blomstrende sommer slutt.

 

Tekst: Tove Jansson

Posted september 27th, 2012.

1 comment